Kaldt, vilt og vakkert. Kontrastene dundrer løs på deg fra alle kanter når du inntar den grensesprengende NNM-kommunen i 2013. Det er ingen tvil om at Kirkenes er et helt unikt område i Norge.
Kirkenes, eller Sør-Varanger som kommunen heter, ligger kilt innimellom finsk sisu i vest og den russiske bjørnen i øst. Her er vi like langt øst som Istanbul, men ikke lenger nord enn Tromsø. Dette er det siste norske territorium før Russlands enorme 17 millioner kvadratkilometer tar over. En russisk by i Norge har den blitt kalt, men hvor veldig mange av innbyggerne har besteforeldre og oldeforeldre som dro hit fra Finland og Sverige da gruvedriften startet på begynnelsen av 1900-tallet. Kommunen har på denne måten vokst frem til et like grensesprengende lokalsamfunn som den geografiske lokaliseringen tilsier. Gateskiltingen er på kyrillisk og norsk, mens mange av de du møter i gatene presenterer seg med sine finske slektsnavn som Kalliainen, Kyrrö, Jerijärvi osv…
Med oppstarten av jernmalmproduksjonen til AS Sydvaranger tidlig på 1900-tallet, vokste Kirkenes frem fra ingenting. Det aller meste som skjedde i lokalsamfunnet var i denne perioden knytt opp til hva som ble Sydvarangerdirektørens neste grep. Det sies at selv kommunestyrevedtakene nærmest måtte godkjennes av direktøren før de ble iverksatt. Da er det ikke annet å vente at de fleste trodde dette samfunnet hadde dradd sitt siste åndedrag da malmdriften hadde gått med underskudd i 20 år, og daværende næringsminister Jens Stoltenberg kom til Kirkenes for å meddele at nå var det stopp på de statlige overføringene.
Det disse pessimistiske prognosene ikke hadde tatt høyde for var revolusjonen i øst. Med kollapsen av Sovjetunionen åpnet grensene seg og dermed ble det handel og næringsvirksomhet fra øst som ble redningen for sør-varangersamfunnet. I dag sies det at avgjørelser tatt i Moskva har større innvirkning på samfunnsutviklingen i Kirkenes enn avgjørelser som tas i Oslo. Et godt eksempel på det er at Russland nylig endret sine tollsatser for hvor mye varer russere har lov til å ta med seg hjem fra sin handletur i Kirkenes. Dermed har trafikken over Storskog, Norges eneste grensepassering mot Russland, hatt en kjempevekst i løpet av kort tid. Og i Kirkenes gnir butikksjefene seg i hendene over den glade rubelinvasjonen.
I 1990 passerte 6000 mennesker årlig den norsk-russiske grensen. I 2015 er det anslått at så mye som 400.000 mennesker kan komme til å krysse samme grense dersom veksten fortsetter. I havna har russiske trålere tatt over plassen som malmbåtene dominerte på 1900-tallet. Midt oppi all aktiviteten drevet frem av russisk tilstedeværelse, har australske investorer spyttet inn milliarder i opprusting av gammelt gruveutstyr. Ti år etter at gruvene ble stengt ned har produksjonen startet opp igjen.
Med gruvedriften åpnes også nye marked for Sør-Varanger. Isen i Arktis trekker seg lenger og lenger tilbake hver sommer og nye skipsruter mot Asia og Amerika åpner seg. Med sin plassering og sitt næringsmiljø ligger Kirkenes midt i et industrieventyr som sannsynligvis er så vidt ute av startgropa. Det er ikke lenger et spørsmål om hvem som blir siste mann til å slukke lyset i byen, slik det var på 90-tallet. Nå er problemet å finne arbeidsfolk til å skifte alle lyspærene i et samfunn som brenner døgnkontinuerlig.
Aktiviteten i Kirkenes er større og mer allsidig enn noen gang før.
Legger du turen hit under NNM på ski vil du ikke bare få oppleve et av Nordnorges flotteste skianlegg. Du vil også få oppleve et av Norges raskest voksende lokalsamfunn med en historie og en fremtid som er uten sidestykke i Norge.
Ut av sofaen og sett kursen østover. I 2013 skal du til NNM i Kirkenes!
