1964 ble den første delen av hoppbakkeanlegget på Sandnes bygd. Nå i 2014 ser det ut til at Sandnes er i ferd med å miste et 50 år gammelt landemerke. Vi ser tilbake på Sandnes IL sin hopphistorie.
Skrevet av Håvard S. Mækelæ
Sør-Varanger Avis
På slutten av fjoråret bestemte kommunestyret at Barentshallene skulle sette i gang prosjektet med å få revet de to største kommunale hoppbakkene, deriblant Sentralbakken. For Sandnes IL har hoppanlegget betydd mye for aktiviteten.
Betød enormt mye
Sentralbakken har betydd enormt mye for Sandnes IL, skal man spørre nåværende leder Stein Are Ulvang.
– Hoppanlegget satte klubben på kartet. Her ble det satt rekorder og mer til, sier han.
Sandnessportens storhetstid var mens den største bakken var aktivt brukt.
– På en av de siste kalottkampene var det smekkfullt, og det var skikkelig Holmenkollen-brøl nedi bakken da hopperne hoppet. Det var svart av folk, det var kaldt så inn i helsike, og det luktet pølser, mimrer idrettslaglederen.
– Alle dugnadstimene brukt på bakkene har vært med på å definere Sandnes. Det er flott å være med når lokalmiljøet gjør store ting, mener Ulvang.
40-tallet til 2006
Det forrige offeret for tidens tann var Gresselvbakken: Ifølge boka «Sandnes Idrettslag 90 år» ble den revet på slutten av 90-tallet. Den var bygd et sted på 40- tallet som den første skikkelige hoppbakken i Sør-Varanger, og der kunne man hoppe opptil 25 meter.
Hoppingen hadde først begynt som en ren lek før og i løpet av krigen. Men etter hvert som hoppteknikken og utstyret ble bedre og hoppentusiasmen ble større, kom det flere bakker. I 1964 sto endelig Sentralbakken ferdig. Der kunne man da hoppe 70 meter. Med den nye V-stilens inntog, og dermed lengre hopp, måtte anlegget oppgraderes enda mer.I 1995 framsto dagens versjon av bakkeanlegget, der den største bakken hadde en hopplengde på 75 meter.
Bergfinn Aaen tegnet hoppbakken som ble bygd i 1964, og var leder i byggkomiteen. Han husker at det var mye interesse rundt bakkeanlegget da det ble bygd. Da bakken var ferdig, ble den godt brukt av både lokale entusiaster og av folk utenfra.
– Mange av verdens beste hoppere var her de første årene etter at bakken ble åpnet. Det var godt å høre fra dem at det var en interessant og krevende bakke, sier han.
På lokale renn kom det fort 50- 100 løpere, ifølge den tidligere hopperen Erling Noste.
Noen av de skikkelig gode hopperne var lokale. Aaen trekker fram Sandnes-gutten Ronald Jensen, som kom på landslaget. Han deltok på VM i 1966. Hoppbakken har hatt flere store mesterskap, sist på 90-tallet. I 1995 var det NM for veteraner, der lokalhopper Nils Eriksen ble norgesmester i sin klasse. Sist i 1997 var det nordnorsk mesterskap i hopp, og Tom Arild Losoa i Sandnes IL ble nordnorsk mester.
Men interessen dabbet gradvis av, og Noste mener det siste hoppet på Sentralbakken var i 2006. Kjell Skårvik og Trude Mentyjærvi skriver i jubileumsboka at det kan ha hatt noe å si at hopp er en tung sport å drive. Alt skjedde med muskelkraft, uten maskiner, og det ble tungt.
Ikke egnet i dag
Både Bergfinn Aaen og Stein Are Ulvang forstår at bakken rives, selv om det føles vemodig for begge to. Tross oppgraderingene på 90-tallet holder nemlig ikke bakken mål i dag.
– Det er klart det er vemodig når en bakke som har stått der i hele mitt liv skal rives. Men med den profilen og utformingen bakken har, har den ikke mening for fremtidens hoppere, mener han.
Andersen legger til at det sannsynligvis vil koste en hel del å få den i stand også.
Opplevelse på toppen
Erling Noste trekkes fram som en av de store ildsjelene av Stein Are Ulvang. Bakken var litt av en opplevelse på hans tid.
– Jeg begynte selv å bruke Sentralbakken da jeg var 15 år, i 1977. Den nærmere Gresselvbakken var rekrutteringsbakken for folk, og så bevegde vi oss til Sentralbakken da vi ble eldre, sier han.
Når det var 85 høydemeters forskjell mellom sletta og toppen av hoppbakken, kunne det sette frydblandet skrekk i en tenåring.
– Det var med en viss frykt man gikk opp der på egne bein. Det blåste ofte oppe på fjellet, og den ligger høyt på en knaus, så når man er på toppen ser man rett ned i fjorden. Det husker jeg mange hoppere kommenterte, forteller Noste.
– Det er klart, det vil bli rart når fjellknausen står bar, sier han.
Tidlig for ny bakke
Det er litt for tidlig å si noe om mulighetene for en helt ny hoppbakke i Sør-Varanger, ifølge Barentshallene-leder Audun Andersen.
– Det vil være naturlig at det er vi som har med det å gjøre, siden Barentshallene nå har med det meste av idrettsanlegg i kommunen. Men et slikt spørsmål må inn i idrettsdelplanen til kommunen, sier han.
Inntil da står minnene igjen. Bakken sørget for at Ulvang fikk en skikkelig sportsstjerne på besøk som guttunge.
– De store hoppstjernene fra Finland bodde i privat innkvartering mens de var her på hopprenn. En del av de som man senere så i Oberstdorf deltok i nordkalottmesterskapet som var her. Jeg lånte gutterommet mitt til en finsk proffhopper, forteller han.
Sandnes ILs hoppbakker står
Sandnes IL har fremdeles sine hoppbakker, som står nedenfor den store bakken som kommunen vurderer å rive. De bakkene vil holdes i stand av klubben. For de har ikke gitt opp hoppsporten helt.
– Vi vil jobbe med rekruttering blant barn og unge via lek og moro, sier leder Stein Are Ulvang.
– Vi har nesten et helt komplett rekrutteringsanlegg. Det vi trenger er den aller minste som små barn tar sine første hopp i. Det kan man få til med de små snøhoppene vi alle laget da vi var små. Skiforbundet har også slike små bakker til helårsbruk, og vi har en liten bakke i skileikanlegget for de litt større barna, forteller han.
Ulvang tror hoppsporten kan ha en sjanse på sikt.
– Det gjelder å kapre en generasjon. I dag konkurrerer man med helårsidretter og masse andre tilbud. Men når man ser på hoppmiljøet lengre i sør, er det storhopperne som skaper rekrutter, sier Ulvang.
Ønsker å bygge hoppbakkevarde
Når de kommunale hoppbakkene på Sandnes eventuelt er revet, ser Sandnes IL for seg å bygge en varde i deres sted. Det er bare på idéstadiet så langt, men det er noe blant andre formann Stein Are Ulvang og Stein Skårvik har lyst til å få til.
– De eldre har begynt å murre om at det ikke blir noe igjen etter hoppbakkene. Så vi skal få tegnet en varde, sier Skårvik.
Tanken er at varden skal være fire-fem meter høy. Den skal ha en inngang på den ene siden, og skal minne om å stå på toppen av en hoppbakke. Om det går som Skårvik håper, vil de bruke gjenværende tømmer fra hoppbakkerivingen på det.
